
«Aldri har LO vært sterkere. Venner, LO er verdens sterkeste fagbevegelse», skrøyt Roar Flåthen i sin 1. mai-tale i Bergen i 2009. Han har siden gjentatt det ved flere anledninger.
Og likevel har LO ved flere anledninger de siste åra meldt pass i forhold til noe så elementært som oppretting av tariffavtaler i noen små og mellomstore bedrifter.
Det er flaut og pinlig. Og det er farlig.
Hovedavtalen mellom AFL (i dag: LO) og NAF (i dag: NHO) av 1935 er et tveegget sverd.Den gir organisasjons- og forhandlingsrett og en sterkt tidsavgrenset rett til bruk av faglige kampmidler. Samtidig er den gjennomsyret av klassesamarbeidets ånd. Fredsplikt i tariffperioden er hovedfundamentet den hviler på. Bestemmelsen brukes aktivt for å kveste alle tilløp til lokal kamp i tariffperioden.
Enkelte sosialister har i det siste innledet et regelrett korstog mot de de kaller autoritetsprinsippet. De trenger bare å si at den og den handlingen er autoritær for å fordømme den.
Gjennom denne summariske fremgangsmåten drives et slikt misbruk at det er nødvendig å se litt nærmere på problemet.
Les mer …
Enkelte sosialister har i det siste innledet et regelrett korstog mot de de kaller autoritetsprinsippet. De trenger bare å si at den og den handlingen er autoritær for å fordømme den.