Teoriene om antimonopolistisk demokrati og sosialistisk folkestyre er to varianter av reformismen, sjøl om de poserer som revolusjonære.
Revolusjon har tidligere kritisert begrepstilsløringa som ligger i tesene om «sosialistisk folkestyre» og «sosialisme nedenfra»1, som spesielt er fremmet av Rød Ungdom (RU) og Sosialistisk Ungdom (SU).
I det følgende skal vi se om det finnes et slektskap mellom visjonen til det vi for enkelthets skyld kaller de nye «folkesosialistene», og den revisjonistiske antimonopolistiske strategien – som i en mannsalder er blitt forfektet av NKP og den krustsjovistiske strømninga som partiet er en del av.
Klassedemokrati
Demokrati, antimonopolisme og folkestyre er honnørord som alle kan trykke til sitt bryst, også kommunister. Men som enkeltstående begreper gir de liten mening. Tømt for klasseinnhold er de alle forenlige med det borgerlige demokratiets idealer. Kommunistene må derfor gjenta igjen og igjen at så lenge vi lever i et klassesamfunn, så kan vi bare og uten unntak snakke om klassedemokrati, der den herskende klassen alltid definerer demokratiet «i sitt bilde». Demokrati for en klasse forutsetter diktatur for en annen klasse.
Under kapitalismen forsvarer marxist-leninistene sjølsagt de borgerlig-demokratiske frihetene, og kjemper også for å ‘utvide’ dem hvis mulig. Ikke for å forbedre kapitalismen, men for å utvikle arbeiderklassens kampkraft og for å underlette forberedelsene til avskaffing av kapitalismen gjennom revolusjonen.
Fornyelse og utvidelse av det borgerlige demokrati
I et forsøk på å avgrense seg fra det klassiske borgerlige demokratibegrepet, forklarer teoretikerne for antimonopolistisk demokrati og sosialistisk folkestyre at hva de ønsker er en fornyelse og utvidelse av demokratiet. NKP sier det slik:
«I kampen for sosialismen må arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle viktige områder av samfunnslivet.» 2
Og her er folkestyrevisjonen:
«…føremålet for den sosialistiske revolusjonen er å utvida det borgarlege demokratiet kraftig, ikkje å ’knusa’ det.» 3
Utsagn som disse er uttrykk for at marxismens syn på staten som en klassestat og demokratiet som et klassedemokrati – at alle deler av samfunnets overbygning nødvendigvis har et klassestempel – er fullstendig kastet over bord.
1. Overgangen til sosialismen
Tilsynelatende går det et skille mellom NKPs antimonopolistiske strategi på den ene sida og det vi for enkelthets skyld kaller «folkesosialistene» på den andre når det gjelder overgangen til et sosialistisk samfunn, mens den «sosialismen» de begge står igjen med er til forveksling likt et borgerlig demokrati. Når vi gransker tingene litt nærmere, viser det seg imidlertid at også strategien i bunn og grunn er sammenfallende. Også dette er logisk, ettersom målet – et mer fullkomment (borgerlig) demokrati – er det samme.
Antimonopolistisk parlamentarisme
Hvis vi forstår det antimonopolistiske demokrati som en kamp til forsvar for demokrati og kamp mot monopolene, så kan vel alle istemme. Men innholdet i dette begrepet er et annet. Det er ledd i en strategi som angivelig skal lede fram mot sosialismen, ved at man litt etter litt vingeklipper monopolenes makt gjennom lovverk og skrittvis innfører økonomisk demokrati.
Teorien om den antimonopolistiske strategi er en videreføring av tesene om fredelig overgang til sosialismen som ble lansert på 50-tallet (se egen ramme). Det antimonopolistiske demokrati bygger på illusjonen om et mellomstadium hvor (den borgerlige) staten reelt begynner å tjene, og skrittvis erobres av folket.
NKP uttrykker det på denne måten i sitt program:
«For å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialisme.» /…/ Dette er reformer som er rettet mot monopolkapitalen. Storparten av det arbeidende folk må mobilisere til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformene, som trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til den sosialistiske revolusjonen. I motsatt fall gjenreises monopolkapitalens makt.» 4
Her skal man ikke la seg lure av formuleringer som «innledningen til den sosialistiske revolusjonen», for omveltningen foregår nemlig fredelig og gjennom Stortinget, som ‘endrer klassekarakter’:
«Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i samfunnslivet. Folkealliansen, som erobrer flertallet i Stortinget, vil endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet og det arbeidende folk blir endret. Den parlamentariske kampen og arbeidet i Stortinget vil få en annen og ny betydning.
Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som fullt og helt slutter opp om folkemakten.
/…/ Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt demokrati, et virkelig folkestyre./…/
Fredelig overgang til sosialismen
Den revolusjonære prosessen må gå videre. Folkealliansen som skapes, gir stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt.» (samme sted, kursiv i originalen.)
DEN ANTIMONOPOLISTISKE STRATEGIEN
Teorien om det antimonopolistiske demokrati, den såkalte «antimonopolistiske strategi», ble utviklet i 1960-70-åra av de khrustsjovistiske partier. Kort fortalt er den en «strategi» for overgang til kommunismen via to (eller flere) trinn. Overgangssamfunnet mellom kapitalismen og kommunismen; sosialismen (proletariatets diktatur) blir i denne «strategien» supplert med ett ekstra trinn. Denne totrinns-strategien ble endelig vedtatt som generallinja for de khrustsjovistiske partiene på en konferanse i Moskva i 1969, men hadde sitt utspring i kontrarevolusjonen i Sovjetunionen som fant sted etter Josef Stalins død i 1953.
«Den antimonopolistiske strategi» og de andre krustsjovistiske tesene hadde dettil felles at de alle var skreddersydd for å forsvare kontrarevolusjonen og Sovjets forvandling til imperialistisk supermakt.
Den «fredelige sameksistens» ble under Khrustsjov gjort til hovedlinja i de sosialistiske landenes utenrikspolitikk. Man søkte forsoning med imperialismen og forkynte en «fredelig kappestrid» mellom den sosialistiske og den kapitalistiske verden. Intensjonen var at sosialismen skulle utkonkurrere kapitalismen på produksjonens område. Tanken var at hvis sosialismen beviste sin overlegenhet i denne kappestriden med kapitalismen, ville man lykkes med å vinne over både små- og storborgerskapet. På denne måten ville monopolistene bli isolert. Revolusjonær kamp i kapitalistiskeland ble dermed sett på som farlig fordi den ville bringe de vaklende mellomlagene over på de reaksjonæres side. Arbeiderklassen skulle i stedet arbeide for å svekke monopolene gjennom deltakelse i de borgerlige regjeringene. Veien til sosialismen skulle nå gå via en mellomfase; et antimonopolistisk demokrati der arbeiderne skulle overta det borgerlige parlamentet og gradvis ta over posisjonene i næringslivet og i den borgerlige staten, og svekke monopolene gjennom nasjonalisering av kapitalen.
Eksemplet Chile
Her dreier det seg som vi ser om å innføre det antimonopolistiske demokratiet, og deretter sosialismen, når monopolene er tilstrekkelig svekket, ved hjelp av stemmeseddelen. Det er en teori om den parlamentariske vei til sosialismen som er forsøkt før, av president Allende i Chile, der det hele endte i et fascistisk blodbad.
Når strategien retter seg bare mot monopolkapitalen i første omgang, begrunnes dette med at Norge er «kommet inn i sitt statsmonopolistiske slutttrinn»5, pga. sammensmeltinga av stat og monopolkapital.
Denne viktige observasjonen burde logisk føre til den praktiske slutninga at kampen må rette seg like mye mot den moderne monopolkapitalens siamesiske tvilling, statsmaskineriet og statsorganene som er styrt og kontrollert av monopolenes interesser. Programmet konkluderer imidlertid motsatt: Først skal monopolene nøytraliseres gjennom statlige forordninger og lovverk, deretter skal man erobre folkemakt i Stortinget – altså en slags erobring av monopolkapitalens politiske, juridiske og administrative festningsverk «innenfra».
Det uunngåelige spørsmålet blir jo hvem som skal sikre «kontroll og styring med kapitalkreftene» hvis borgerskapet fortsatt har politisk kontroll i staten.
Chile 1973 burde ha begravd «den antimonopolistiske strategi» en gang for alle. Det har aldri skjedd at den borgerlige statens egne institusjoner og organer kan brukes til å demontere de samme organene og det økonomiske systemet den selvsamme staten er bygd på.
Revolusjonær reformisme
Den oppmerksomme leser vil nå si: Stopp en halv! Mens NKP snakker om en to-trinnsstrategi og parlamentarisk overgang til sosialismen, så går RU, RV. AKP og SU inn for en sosialistisk revolusjon!
Nåja. Dette er hva for eksempel det erklært revolusjonære Sosialistisk Ungdom (SU) sier om saken:
«Fordi SU er mot kapitalismen og for å innføre [et slikt] folkestyre er SU en revolusjonær organisasjon. Det betyr ikke at vi er for et voldelig opprør eller et væpnet kupp i Norge. Den revolusjonen vi kjemper for er en fredelig og demokratisk forandring hvor vanlige mennesker tar makten over sine egne liv tilbake fra kapitalistene. Det vil være demokrati i praksis.» 6
NKP snakker om ’revolusjonær omforming’ mens ’revolusjon’ i SU-terminologi betyr «en fredelig og demokratisk forandring». Man kan jo kalle dette språklig fornyelse. Men i all normal terminologi er en revolusjon ikke rett og slett omforming eller forandring; det er en dramatisk masseomveltning, en gjennomgripende forandring.
Rød Valgallianse (RV) er tydeligere på at «skal det bli mulig å skape et helt nytt samfunn på et annet grunnlag enn i dag er det nødvendig med en revolusjon». Men også RV vil at «de positive sidene ved dagens borgerlige demokrati videreføres og utvikles ytterligere under sosialismen».7
2. Demokratiet under sosialismen
Om folkesosialistene er aldri så misfornøyde med det borgerlige demokratiet som de ønsker å «utvide», så viser det seg at de har enda større mistro til en sosialistisk statsmakt:
«1) I Norge er arbeiderklassen i flertall. Det store flertallet av befolkninga har ikke objektive interesser av å holde oppe den kapitalistiske utbyttinga. Hvis vi har valget mellom to "onder";
1: at den politiske makta springer ut av et folkestyre der alle har stemmerett og ytringsfrihet, slik at også antisosialistiske meninger kan hevdes, og
2: at staten får ubegrensa rett til å definere hva som er lovlige ytringer, er det ingen tvil om hva som er det største ondet. I de havarerte sosialistiske forsøka er det nettopp staten, og statsmaktas "rett" til å undertrykke, som har knust demokrati og arbeidermakt.
Sosialismen vil aldri være enkel enveiskjøring, det vil være kronglete og motsigelsesfylt, og ingen personer eller partier er i stand til å ta alle de riktige beslutningene på egen hånd. Bare gjennom åpen politisk diskusjon og kamp kan folkemassene engasjeres og gjøre seg sjøl i stand til å styre. Det politiske demokratiet må bygges på full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, hemmelige valg osv, mens det økonomiske demokratiet også innebærer ettertrykkelig forbud mot privat utbytting av andres arbeid. Dette er det sosialistiske folkestyret.» 8
Logisk brist
Her savnes en indre logikk på flere nivåer. Folkesosialistene har definert full ytringsfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, hemmelige valg osv. som absolutte forutsetninger for sitt politiske demokrati. Skal antisosialistiske meninger hevdes, må en forutsette at borgerskapet og deres partier (som jo skal være lovlige) må få ha egne medier med et eget distribusjonsapparat. I motsatt fall er det jo bare et liksom-demokrati, hvis vi skal følge folkesosialistenes egen logikk. Skal vi fortsatt ta dem på ordet, må vel dette bety at (den ’sosialistiske’) staten skal finansiere denne propagandaen, ettersom det økonomiske demokratiet «innebærer ettertrykkelig forbud mot privat utbytting av andres arbeid».
Dette økonomiske demokratiet kan bli svært kortlevd hvis et flertall i det politiske demokratiet vedtar å avskaffe det… Hvordan en samfunnsmessig økonomisk planlegging i 5-, 10- eller 30-årsperspektiv skal kunne tenkes under disse rammebetingelsene, er ikke lett å skjønne.
Hva om arbeiderklassen blir «udemokratisk»?
De idealistiske tåpelighetene folkestyresosialistene vikler seg inn i er nærmest endeløse. Om vi tenker oss at en politisk framskreden arbeiderklasse bruker sin flertallsmakt konsekvent, må vi gå ut fra at dette er «udemokratisk». Hva om arbeiderklassen bestemmer seg for å sette en stopper for det den med rette oppfatter som sløsing med offentlige midler til fordel for borgerlig undergravingsvirksomhet? Eller om den reint ut krever forbud mot den slags propaganda og kontrarevolusjonære partier? Da har våre folkesosialister fått et nytt problem: arbeiderklassen forsvarer sine sosialistiske landevinninger ved å undergrave «et folkestyre der alle har stemmerett og ytringsfrihet». Betyr det at sosialismen er død?
Folkesosialistene og de antimonopolistiske demokratene ser på produksjonsforholdene som et produkt av demokratiet, og forstår ikke at typen (og graden) av demokrati er en konsekvens av produksjonsforholdene. På idealistisk manér sjølstendiggjør de begrepet «demokrati» som en overmenneskelig idealtilstand, upåvirket av noe så vulgært som kampen mellom samfunnsklassene.
De ulike teoriene som nå blir resirkulert (for alt sammen er egentlig eldgamle ideer i ny innpakning) er etter egne utsagn forsøk på å komme på offensiven etter 90-tallets beinharde antikommunistiske og antisosialistiske offensiv. Nøkkelen skal være å bevise at «vi» er bedre, ærligere og mer konsekvente demokrater enn borgerskapet, og vi tar avstand fra rubbel og bit i sosialismens historie. I motsetning til hva de sjøl tror, har de dermed gjort nøyaktig det som borgerskapet forventer av dem: De har blodtappet marxismen og erstattet den med ei «systemkritisk» morallære om alminnelig flertall, rettferdighet, etikk og anstendighet.
Revolusjonær konstitusjonalisme
Trotskistene i Fjerde Internasjonale sier rett ut at det de går inn for er en slags rød parlamentarisme: «Enhver regjering – særlig en revolusjonær regjering – må gå av straks den får folkeflertallet imot seg. Sett i sammenheng kan vi kalle dette revolusjonær konstitusjonalisme». 9
Dette er imidlertid ikke lenger et særtrotskistisk syn. RU har gitt uttrykk for det samme:
«Et sosialistisk demokrati innebærer sjølsagt folkets rett til å velge sine ledere. Et revolusjonært parti som står i spissen for en revolusjon og deretter danner regjering må bøye seg for folkeflertallet hvis det mister tillit i valg. Selv om et slikt parti skulle mene at det er reaksjonære, kontrarevolusjonære krefter som kan komme til å ta over hvis det gir fra seg makta, er alternativet til å følge flertallet helt i strid med utviklinga av en virkelig sosialisme. Alternativet til demokrati er diktatur, og det medfører å ta i bruk harde tvangstiltak for å undertrykke flertallets vilje.» 10
AKPs leder Jorun Gulbrandsen følger opp, og går faktisk enda et skritt videre:
«Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.»11
Sjølsagt fortsetter klassekampen under sosialismen (noe Gulbrandsen burde vite at Stalin kraftig understreket). Den foregår helt uavhengig av hva det ene eller andre partiet måtte programfeste. Men for det revolusjonære partiet er det i følge AKPs leder et hellig prinsipp alltid å være i opposisjon. Da må vi spørre: Hvorfor kjemper man for å vinne statsmakta, endog gjennom en revolusjon, hvis man konsekvent skal være i opposisjon?
Borgerlig demokrati på vrangen
Med litt forskjelige nyanser ser alle de nevnte strømningene på den sosialistiske statsmakta som et borgerlig demokrati «på vrangen», ikke som et proletarisk klassediktatur. I dette idealistiske verdensbildet er det altså slik at den ene regjeringa avløser den andre – hvert fjerde år sosialisme, de neste fire åra kapitalisme! Skulle de borgerlige partiene plutselig bli forsvarere av den sosialistiske(?) forfatninga og pent takke for seg når valgperioden var over?
Denne folkesosialismen bør arbeidsfolk for all del vende ryggen til. Den er en oppskrift på et hensiktsløst blodbad. Først skal arbeiderklassen gjøre forsakelser og ofre i en revolusjon, for deretter å (gjen)innføre et «ekte» konstitusjonelt demokrati etter borgerlig oppskrift!
Til sjuende og sist går den antimonopolistiske strategi og visjonen om et sosialistisk folkestyre ut på ett.
Sosialismens framtidsutsikter i Norge avhenger ikke av om borgerskapet beskylder de revolusjonære marxistene for å være tilhengere av diktatur. Det har borgerskapet bestandig gjort, helt fra Marx’ dager, før, under og etter den russiske revolusjonen og fram til denne dag. Og det vil de sikkert fortsette med, uansett hvor mange lovsanger vi synger til demokratiet.
Det borgerlige demokratiet er i krise. Massene fester mindre og mindre lit til borgerskapets «folkevalgte organer», de vender dem ryggen. Det er nok å se på den fallende valgdeltakelsen og medlemsflukten fra partiene. I denne situasjonen er det i beste fall forfeilet å konkurrere med borgerklassen om hvem som kan levere de beste demokratisk-konstitusjonelle varene. Oppgaven til de revolusjonære er ikke å forklare massene at vi trenger et utvidet demokrati, oppgaven til de revolusjonære er å forklare at den eneste måten å stoppe forverring av livsvilkårene, krig og elendighet er at arbeiderklassen tar samfunnsmakta fra snylterklassen. Oppgaven er å peke ut fienden og vise veien til hvordan snylterklassen skal feies av banen.
For borgerskapet vil sosialismen være et klassediktatur
Til forskjell fra den borgerlig-demokratiske kapitalismen vil sosialismen ikke late som om samfunnet er et demokrati «for alle». For borgerskapet vil sosialismen framstå som et klassediktatur. Demokratiet vil være forbeholdt arbeiderklassen og dens allierte, som suverent vil sette dagsorden når det gjelder så vel økonomien som omfanget av det politiske demokratiet. Mer presist: det vil ikke være «samfunnets flertall» i alminnelighet som setter rammene, det vil være arbeiderklassens flertall. Og dette samme flertallet vil også bestemme graden og omfanget av det politiske klassedemokratiet i den konkrete historiske situasjonen man befinner seg i.
Noter
1 Se Revolusjon nr 17 (2/1999) Hva gjemmer seg bak begrepene? - og skriftserien marxist-leninistike hefter nr 5: Om folkestyre og proletariatets diktatur.
2 Fra NKPs program http://www.nkp.no/prinsipp/prin6.html
3 Magnus Marsdal i Klassekampen 2. juni 1998
4 Se note 2
5 Prinsipprogrammet til NKP, IV Norges vei til sosialismen.
6 Sosialistisk Ungdom: Et virkelig folkestyre - sosialismen http://www.su.no/susaker.asp?id=69
7 RVs prinsipprogram kap. 2
8 Kristine Nybø og Magnus E. Marsdal: Fram for et sosialistisk folkestyre, studiehefte fra RU 1999.
9 Forbundet Internasjonalen (FIN) sitt nettsted.
10 Del 2 av En sosialisme for vår framtid, Rød Ungdoms ideologiske grunnsyn, vedtatt på landsmøtet 2000.
11 Anger og lærdom, av Jorun Gulbrandsen, Røde Fane nr 5, 2000
Fra Revolusjon nr 30